Force majeure i entreprisekontrakter

Entreprisekontrakter rammes ofte av hendelser ingen av partene kunne forutse. Her gir vi et kortfattet overblikk over de viktigste problemstillingene.

Tatiana Stjernvik - Senioradvokat

Tatiana Stjernvik - Senioradvokat
PUBLISERT: Torsdag 02. februar 2023


Av og til rammes byggeprosjekter av hindringer som ingen av partene kunne ha forutsett konsekvensene av, såkalt force majeure. Rent språklig betyr «force majeure» en overlegen eller uovervinnelig kraft. Med dette menes hendelser som ingen kan kontrollere, og som ikke var mulig å forutse.

Standard entreprisekontrakter (NS) har bestemmelser som fritar en part for forpliktelser ved en force majeure-begivenhet.

Force majeure-bestemmelser i NS 8405/ NS 8415 pkt. 24.3, NS 8406/ NS 8416 pkt. 20 og NS 8407/NS 8417 pkt. 33.3 er i praksis likelydende, bortsett fra at varslingsreglene er mindre strenge etter NS 8406.

Bestemmelsene regulerer risikofordelingen og partenes krav, dersom fremdriften hindres som følge av forhold som ligger utenfor partens kontroll.

Den part som påberoper seg force majeure kan ha krav på fristforlengelse, men bærer i utgangspunktet selv kostnadene som den forlengede byggetiden forårsaker.

Vilkår for force majeure

Den part som påberoper seg force-majeure må godtgjøre at:

1. Fremdriften hindres

2. Hindringen skyldes forhold utenfor hans kontroll

3. Han ikke burde tatt hindringen i betraktning ved inngåelsen av kontrakten

4. Han ikke med rimelighet kunne ventes å unngå eller overvinne følgene av hindringen

Det er som oftest entreprenør som påberoper seg force majeure, men regelen er ikke utelukkende til gunst for leverandører. Også byggherre kan påberope seg force majeure-bestemmelsen.

Hvilke hendelser som utgjør en uovervinnelig hindring, må vurderes konkret på bakgrunn av innholdet i den aktuelle kontrakten. På generelt grunnlag kan det gis følgende eksempler på hindringer som kan ligge utenfor den forpliktedes kontroll: krig, opprør, blokade, naturkatastrofer, streik og lock-out, importrestriksjoner, hyperinflasjon, ran og innbrudd m.m.

Det er som regel ikke tilstrekkelig at kontrakten har blitt vanskeligere eller mer kostbar å oppfylle. På den andre siden kreves det ikke at oppfyllelsen er absolutt umulig. Spørsmålet er hva som med rimelighet kan forventes av en normalt påpasselig leverandør for å overvinne følgene av den ekstraordinære situasjonen, og dette må vurderes konkret.

Hvis oppfyllelsen kan sikres for eksempel ved omdisponering av personell eller at man skaffer seg tilsvarende varer eller materiell på en annen måte, er det ikke gitt at det kan kreves fristforlengelse.

For å påberope seg force majeure må parten også godtgjøre at hindringen skyldes forhold utenfor hans kontroll som han ikke burde tatt i betraktning ved avtaleinngåelsen.

Det kan være vanskelig å trekke en grense for hva som forventes av en normalt opplyst leverandør og hvor mye ressurser leverandøren skal legge i eventuelle undersøkelser og risikovurdering før det kan sies at han har gjort det som med rimelighet kan forventes av ham. En annen problemstilling, som særlig er aktuell i anbudskonkurranser, er at det kan ha gått lang tid fra tilbudsinngivelse til avtaleinngåelse. I denne tiden vil leverandøren ofte være bindet av tilbudet uten muligheten til å foreta justeringer, selv om det i løpet av denne tiden skjer endringer som kan påvirke vurderingen av hva leverandøren burde ha tatt i betraktning på avtaletidspunktet.

Selv om de fleste leverandører har blitt langt mer bevisste på betydning av forbehold, ser vi likevel et forbedringspotensial med tanke på risikovurdering og utforming av tilbud.

Force majeure og vederlagsjustering

Force majeure-bestemmelsene gir i utgangspunktet «ikke [har] krav på justering av vederlaget som følge av fristforlengelse».

Utgangspunktet er derfor at den part som krever fristforlengelse ikke har krav på vederlagsjustering som følge av forlenget byggetid, selv om fristforlengelse nesten alltid vil være forbundet med økte kostnader for begge parter.

Anvendelsen av force majeure-regelen innebærer at byggherre ikke kan kreve dagmulkt fra entreprenøren som følge av fristforlengelsen, samtidig som byggherren må bære egne omkostninger knyttet til dette. Dette medfører at partene i utgangspunktet bærer egne tap som følge av de ekstraordinære hendelsene.

Det kan imidlertid tenkes at det i konkrete tilfeller kan foreligge hjemmel for vederlagsjustering som følge av andre regler.

Forsering

Hvis byggherren urettmessig avslår entreprenørens krav om fristforlengelse som følge av force majeure, vil dette kunne medføre at entreprenøren får rett til å iverksette såkalt defensiv forsering på byggherrens regning. Dersom entreprenøren hadde rett i at det forelå force majeure, må byggherren betale for slik forsering, selv om den bakenforliggende årsaken til at det forseres var en forsinkelse som følge av force majeure.

Myndighetspålegg

Under koronaepidemien har det vært et mye omdiskutert spørsmål om myndighetspålegg gir krav på vederlagsjustering.

Force majeure-bestemmelsen i NS 8407 pkt. 33.3 nevner uttrykkelig «offentlige påbud og forbud» i opplisting av forhold som ingen av partene bærer risikoen for og som kan gi krav på fristforlengelse, men ikke vederlagsjustering. Det er ikke tatt forbehold om at slike offentlige påbud og forbud skal behandles på en annen måte enn andre force majeure begivenheter. Utgangspunktet vil derfor være at man ikke kan kreve vederlagsjustering som følge av myndighetspålegg.

Det kan imidlertid tenkes å foreligge grunnlag for vederlagsjustering som følge av endringer i kontraktsgjenstanden eller arbeidsprosessen.

Vederlagsjustering for kostnader som ikke følger av forlenget byggetid

Den 25. oktober 2022 avsa Borgarting lagmannsrett dom LB-2022-39472 i sluttoppgjørstvist mellom Indre Østfold kommune (byggherre) og Boger Bygg AS (totalentreprenør). Hovedproblemstillingen i saken var om totalentreprenøren hadde krav på fristforlengelse og ekstra betaling for forseringskostnader som følge av koronapandemien.

Det prinsipielt interessante ved dommen LB-2022-39472, er at den behandler spørsmålet om kostnader som force majeure-begivenheten påfører totalentreprenøren og som ikke er en konsekvens av forlenget byggetid, kan kreves dekket etter andre bestemmelser i standarden. Mer konkret var det et spørsmål om forholdet mellom NS 8407 pkt. 33.3 (force majeure-bestemmelsen) og pkt. 15.2 (forandringer i lover, forskrifter mv.). Dette er en problemstilling som har vært mye omdiskutert under koronapandemien.

Lagmannsretten kom frem til at NS 8407 pkt. 33.3 uttømmende regulerte krav om fristforlengelse i en force majeure situasjon, uavhengig av om begivenheten skyldes myndighetspålegg eller ikke.

Lagmannsretten uttalte imidlertid at det ikke var like opplagt at en totalentreprenør aldri vil kunne kreve vederlagsjustering der det offentlige i en generell force majeure-situasjon vedtar nye reguleringer og pålegg som nødvendiggjør endringer i kontraktsgjenstanden eller arbeidsprosessen. Retten trakk en grense mellom merkostander som følge av forlenget byggetid og merkostnader som fører til endringer i opprinnelig avtalte ytelser. Konklusjonen ble at det i denne saken ikke var tale om merutgifter som medførte endringer i avtalte ytelser som følge av myndighetspålegg.

Det gjøres oppmerksom på at dommen er ikke rettskraftig, og har foreløpig en begrenset rettskildeverdi.

Økonomisk force majeure

Enorme ringvirkninger av krigen i Ukraina har brakt på banen en diskusjon om «økonomisk force majeure». Selv om forhold av økonomisk art i prinsippet kan tenkes å utgjøre en force majeure-begivenhet (og gi krav på forlenget byggetid), vil de ikke nødvendigvis gi krav på vederlagsjustering.

Dersom forhold av økonomisk art skal kunne benyttes som grunnlag for vederlagsjustering, må det enten forankres i avtalens endringsklausuler eller i reglene om avtalerevisjon (herunder avtalelovens § 36, avtalelovens § 33 eller læren om bristende forutsetninger). Det skal imidlertid mye til før disse bestemmelsene kan gi krav på vederlagsjustering.

Både avtalelovens § 36 og § 33 kan etter omstendighetene tenkes som hjemmel til å reforhandle avtalevilkår som oppleves som uforholdsmessig tyngende. Her må det imidlertid bemerkes at offentlige oppdragsgivere, i motsetning til private parter, ikke står fritt til å endre inngått kontrakt, som følge av forbudet mot vesentlige endringer i anskaffelsesregelverket. Endring av kontrakt inngått etter anskaffelsesregelverket kan derfor by på en rekke problemstillinger som må vurderes konkret.